Med frykt skal landet bygges

Våre karrierepolitikere får som de fortjener når småligheten rammer dem selv. Det er jo på sett og vis et slikt samfunn de selv promoterer og bygger. Utenriksministeren holdt på å miste maska og avfeide TV2s journalist med ”dumt spørsmål” da han ble spurt om statsråder er mindre korrupte enn andre statstjenestemenn. Dette var i forbindelse med gavesaken på sensommeren. Hvorfor kunne han ikke heller ha sagt det han jo nødvendigvis må ha ment i utgangspunktet, at det faktisk er helt greit å ta i mot slike gaver i et såpass begrenset omfang. Han er da tross alt Norges utenriksminister. Og så kunne han ha lagt til at han ville ta konsekvensen av sitt egentlige standpunkt og ta initiativ til at regelverket for alle statstjenestemenn ble endret, slik at vi ikke lengre trenger å være redd for å være korrupte hvis vi for eksempel er på reise noe sted og verten ønsker å gi oss en dekorert plasttallerken i gave. Men nei. Som Finn Sjue og Ronald Bye så treffende formulerte det i en kronikk i Aftenposten, i en annen sammenheng: ”Ubehagelig mange politikere har en ryggrad som mest minner om et oljet kulelager.”

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3586484.ece

Men hele statsapparatet gjennomsyres av servile holdninger. Byråkrati, systemer, politisk korrekthet, smålighet og frykt for å gjøre feil er dagens orden. Kreativitet og personlig initiativ dempes. Når for eksempel professor Gundersen i en kronikk for en tid siden uttrykte bekymring for den økende byråkratiseringen ved Universitetet i Oslo, rykket universitetets direktør forutsigbart ut og beskyldte ham for å æresskjelle de 1500 administrativt ansatte. Istedenfor å reflektere over Gundersens poeng, skylder hun på at ”De siste tiårene har samfunnets krav til forvaltningen økt betydelig.”

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3769662.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3771495.ece

Det kunne jo tenkes at samfunnets krav for en stor del består av byråkratiske systemer funnet opp av og for byråkrater og politikere. Men en slik kritisk refleksjon rundt sin egen og byråkratiets rolle er det ikke spor av i universitetsdirektørens tilsvar. Byråkratiets forvaltere gjør som systemene sier, og kritikk defineres som krenkelse og æresskjelling. På universitetene er professorveldet for lenge siden blitt erstattet av administrasjonsveldet, ”profesjonell ledelse” som det kalles. Med unntak av nevnte Gundersen og en håndfull andre tøffinger, er det likevel sjelden man ser at vitenskapelig ansatte offentlig kritiserer systemet. Det kan jo selvsagt være fordi de fleste synes det er veldig bra at den politisk-administrative eliten har tatt styringen. Men andre mulige forklaringsmodeller fins også.

Om vitenskap

Følgende innlegg ble publisert i Fædrelandsvennen den 25. mai 2010, under vignetten "Eksperten", og med tittelen "Verdt å vite om vitenskap." Begge deler høres temmelig pretensiøst ut. Jeg er ikke noen ekspert i vitenskapsteori, og jeg vil heller ikke uten videre kalle mine egne meninger viten. Vignetten kunne jeg ikke velge, men orginaltittelen på innlegget tar jeg skylden for; jeg vil dog påpeke at valget av tittel må kunne betegnes som en inkurie.

--------------

Verden er kaotisk og uoversiktlig, ting endrer seg hele tiden. Men menneskeheten har funnet at endringene skjer etter allmenngyldige mønstre som er mulig å forstå. Disse mønstrene kalles naturlover, og vi har funnet en metode for å avdekke og anvende dem, vitenskapen. Vitenskapen er sannhetssøkende, og gjennom det store globale samarbeidsprosjektet som vitenskapen er, konvergerer vi over tid mot en stadig mer riktig beskrivelse av naturen, selv om det også kan skje feil og tilbakeslag. Dette skjer fordi det fins en innebygd skeptisisme i vitenskapen som vil luke ut feilaktige resultater og teorier. Et vitenskapelig resultat må være reproduserbart, og en vitenskapelig teori må ha prediktiv kraft.

            Noen forskere, spesielt innen humaniora og samfunnsvitenskapene, synes å være uenige i et slikt syn. De vil kanskje kalle meg ”reduksjonist” og ”positivist” og bruke andre kompliserte ord for å forklare hvorfor jeg tar feil. Postmodernismen er notorisk i sin avvisning av objektive sannheter, og fremhever i stedet at vitenskapen konstrueres i en sosial og kulturell sammenheng. Postmoderne tankegang er kanskje et viktig bidrag i menneskehetens historie av ideer, men den har også en iboende evne til å produsere absurditeter, som den belgiske feministen Luce Irigarays påstand om at Einsteins berømte ligning E=mc² er en ”kjønnet” ligning fordi den gir forrang til den størst mulige hastigheten, nemlig lysets, fremfor andre hastigheter. Men ligningen, som er en del av Einsteins spesielle relativitetsteori, kan testes og har prediktiv kraft, og har vist seg å være riktig i praksis. Den representerer en naturlov, og er i så måte verdinøytral, selv om anvendelsen av kunnskapen langt fra er det.

            Et eksempel på vitenskapelig kunnskap som ikke er like sikker som Einsteins ligning, er at menneskeskapte utslipp av karbondioksid skaper global oppvarming, med potensielt katastrofale følger. Selv er jeg temmelig overbevist om at det er tilfelle, men jeg respekterer at mange er skeptiske; det skjerper bare vitenskapen. Men enten er det sant eller så er det usant, og det endelige svaret, som er av vital betydning for oss alle, kan bare gis av vitenskapen. Det er mitt poeng.

--------------

Oppdatering: Til tross for en vinter som mest minner om en ny istid, er jeg fortsatt "rettroende" i spørsmålet om klima. Men det byr meg i mot når stortingspolitikere spør andre representanter, i Stortinget: "Tror du eller tror du ikke på menneskeskapte klimaendringer?" (Fritt etter hukommelsen, fra en SV-representant, stilt til en FrP-representant.) Spørsmålet illustrerer at klimaspørsmålet har blitt opphevet til en slags religion og/eller ideologi blant en del av våre opportunistiske karrierepolitikere, som man kan mistenke tenker mer på egen fremtidig karriere i FN-systemet eller lignende, enn folkets vel. Jeg liker det ikke. Kanskje jeg skriver mer om det siden.