Oppdagelsen av det moderne samfunnet

I sin berømte lærebok «Forelesninger i fysikk» fra 1964, ga nobelprisvinneren Richard Feynman uttrykk for et originalt syn på historie. Han tenkte seg at hvis menneskeheten om ti tusen år skulle se tilbake på det nittende århundre, ville man utvilsomt mene at den viktigste hendelsen var James Clerk Maxwells oppdagelse av lovene for elektrodynamikken. Alt annet ville være fullstendig uten betydning. Det er mulig at historikere ser annerledes på det - at de ser andre «krefter» som former historiens gang, men Feynman mente altså at oppdagelsen av naturlover gjorde alt annet betydningsløst sett i et lengre perspektiv.

Hva var det så Maxwell gjorde? På mitt alma mater, Norges tekniske høgskole, kunne man på godværsdager se vitebegjærlige studenter gå rundt i T-skjorter med følgende påskrift på ryggen: «Og Maxwell sa: Her fulgte så fire matematiske uttrykk kjent som Maxwells ligninger. Og det ble lys!» Ja, det var det Maxwell gjorde. Han la grunnlaget for det moderne samfunnet. Gjennom å samle og systematisere all kjent kunnskap om elektrisitet og magnetisme, og formulere kunnskapen i matematisk form, kunne han legge merke til en manglende symmetri i det som til da var kjent. Dette fikk ham til å postulere eksistensen av den såkalte forskyvningsstrømmen i en vitenskapelig artikkel han publiserte i 1861. Og han fikk rett. Nå kunne man forstå lys som elektromagnetiske bølger, man kunne finne opp radiokommunikasjon, og grunnlaget for all annen klassisk elektroteknikk var lagt. Med andre ord, det moderne samfunnet ble oppdaget av Maxwell.

Også Feynman selv ga viktige bidrag til fysikken, og regnes som en av det tjuende århundres viktigste fysikere. Han fikk nobelprisen for sitt arbeid med kvanteelektrodynamikk, teorien som beskriver hvordan lys og materie samvirker. Ettersom Maxwells ligninger bryter sammen på det mikroskopiske nivå, der hvor enkeltpartikler påvirker hverandre, er de to teoriene komplementære, og kvanteelektrodynamikken er grunnlag for teknologi som ikke kunne ha vært realisert på basis av Maxwells ligninger alene, for eksempel integrerte kretser og NMR-maskiner.

Maxwells og Feynmans innsikter representerer i en viss forstand sannheten. Det betyr ikke at de gir oss noen dyp innsikt i hvorfor universet er som det er, men deres teorier beskriver alle elektromagnetiske fenomener som vi kjenner til, og de har prediktiv kraft. Dette er varig kunnskap som også vil være gyldig om ti tusen år. Det vet vi ettersom teoriene er så massivt eksperimentelt verifisert, og blir det hver gang noen bruker et elektrisk eller elektronisk apparat.

(Innlegget har vært på trykk i Fædrelandsvennen 1. november 2010.)

Norge bør produsere elektrisitet fra sola

(Dette innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen 20. september 2010.)

Noen ganger kan ideologi være forkledd som vitenskap. Men naturvitenskapen inneholder selvkorrigerende mekanismer som gjør at man konvergerer mot en riktigere beskrivelse av naturen over tid. Naturvitenskapen bevises og manifesteres gjennom praksis, for eksempel gjennom teknologi som vi omgir oss med, som mobiltelefoner, elektrisitet og så videre. Det virker! Dermed er det vanskelig for ideologi å kle seg i naturvitenskapelige klær over lengre tid.

Noen mener at vitenskapen om klima og klimaendringer har fått en ideologisk slagside. Jeg er tilbøyelig til å være enig fordi opportunistiske karrierepolitikere synes å bruke klimasaken som et middel til å fremme utopiske samfunnsideer og/eller for å fremme personlige karrieremål. Likevel er jeg ganske overbevist om at selve vitenskapen om klimaendringer står stadig mer støtt, og at den forteller oss at vi har et problem.

Klimasaken brukes ofte som argument for fornybar energi. Men på grunn av at våre politikere har gjort seg selv så lite troverdige, er dette blitt et argument med ideologisk slagside og dårlig gjennomslagskraft. Men det fins et annet og bedre argument som er gyldig uansett og som også har et iboende fremtidsoptimistisk budskap: Verden skal bruke mer, ikke mindre, energi i fremtiden. Det er en god ting ettersom energi er nøkkelen til velstand, og derfor gjelder dette spesielt for såkalte utviklingsland, men sannsynligvis også for vår del av verden. Løsningene fins allerede, og en av de viktigste er elektrisitetsproduksjon fra sola. I prinsippet er sola en nærmest ubegrenset kilde til forurensningsfri og fornybar elektrisitet for hele jordas befolkning.

Faktisk foregår da også en revolusjon på dette området i Europa i dag, men dette er stort sett ukjent i Norge. Omtrent en halv prosent av all elektrisitet i EU kommer i dag fra solceller, og i Tyskland enda mer – omtrent en og en halv prosent. Det er faktisk svært mye når man tenker på utgangspunktet for ti år siden. Når resten av Europa om ti år kan vise til kanskje ti prosent elektrisitetsproduksjon fra sola, hvor vil Norge være da? Jeg har sagt det før, og i visshet om å bli ignorert, sier jeg det igjen: Norge bør (også) produsere elektrisitet fra sola.

-------------------

Oppdatering:

Bildet under viser en testinstallasjon for solcellemoduler ved Universitetet i Agder, Campus Grimstad, under montasje, november 2010. Mannen som later som han driver og monterer noen kabler, er undertegnede.

Noen flere bilder av våre solcellepaneler tatt i januar 2011: