For en del år siden var jeg på kino i Santiago de Chile med henne som senere skulle bli min kone. Hun hadde valgt film i en sjanger som slett ikke appellerer til meg, men siden hun, som sagt, skulle bli min kone, måtte jeg gjøre gode miner til slett spill. Filmen var, som ventet, gørr. Det var mange rart utseende mennesker, mye slossing og jeg syntes jeg hørte ordet mordor, hva nå det måtte bety, støtt og stadig. Og så var det noe med en ring. Jeg vet ikke, satt jo og døste mens det hele pågikk, og hadde det ikke vært for den infernalske lyden, hadde jeg helt sikkert falt i dyp søvn. Men plutselig begynte han som satt bak meg, å sparke meg i ryggen. Trodde jeg. Det var da en forferdelig uhøflig oppførsel, tok jeg meg selv i å tenke, og skulle til å meddele fenomenet til kjæresten min. Men hun hadde vridd sitt hode i retning meg samtidig, og i den stadig mer intense ryggsparkingen oppfattet jeg at ordet "earthquake" ble formidlet fra hennes munn. Nå kunne jeg se at publikum begynte å reise seg fra stolene sine. Men fjetret som de fleste var av den bråkete handlingen i filmen, nølte de med å styrte til utgangene. Nå stod også jeg, og jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke flyktet da jeg var overbevist om at taket skulle falle ned på hodene våre. Men med ett sluttet ristingen. Chilenerne satte seg ned igjen, og så ferdig filmen som om ingenting hadde skjedd. Selv syntes jeg en temblor av styrke 5.0 var uendelig mer spennende; mitt første jordskjelv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar