Med frykt skal landet bygges

Våre karrierepolitikere får som de fortjener når småligheten rammer dem selv. Det er jo på sett og vis et slikt samfunn de selv promoterer og bygger. Utenriksministeren holdt på å miste maska og avfeide TV2s journalist med ”dumt spørsmål” da han ble spurt om statsråder er mindre korrupte enn andre statstjenestemenn. Dette var i forbindelse med gavesaken på sensommeren. Hvorfor kunne han ikke heller ha sagt det han jo nødvendigvis må ha ment i utgangspunktet, at det faktisk er helt greit å ta i mot slike gaver i et såpass begrenset omfang. Han er da tross alt Norges utenriksminister. Og så kunne han ha lagt til at han ville ta konsekvensen av sitt egentlige standpunkt og ta initiativ til at regelverket for alle statstjenestemenn ble endret, slik at vi ikke lengre trenger å være redd for å være korrupte hvis vi for eksempel er på reise noe sted og verten ønsker å gi oss en dekorert plasttallerken i gave. Men nei. Som Finn Sjue og Ronald Bye så treffende formulerte det i en kronikk i Aftenposten, i en annen sammenheng: ”Ubehagelig mange politikere har en ryggrad som mest minner om et oljet kulelager.”

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3586484.ece

Men hele statsapparatet gjennomsyres av servile holdninger. Byråkrati, systemer, politisk korrekthet, smålighet og frykt for å gjøre feil er dagens orden. Kreativitet og personlig initiativ dempes. Når for eksempel professor Gundersen i en kronikk for en tid siden uttrykte bekymring for den økende byråkratiseringen ved Universitetet i Oslo, rykket universitetets direktør forutsigbart ut og beskyldte ham for å æresskjelle de 1500 administrativt ansatte. Istedenfor å reflektere over Gundersens poeng, skylder hun på at ”De siste tiårene har samfunnets krav til forvaltningen økt betydelig.”

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3769662.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3771495.ece

Det kunne jo tenkes at samfunnets krav for en stor del består av byråkratiske systemer funnet opp av og for byråkrater og politikere. Men en slik kritisk refleksjon rundt sin egen og byråkratiets rolle er det ikke spor av i universitetsdirektørens tilsvar. Byråkratiets forvaltere gjør som systemene sier, og kritikk defineres som krenkelse og æresskjelling. På universitetene er professorveldet for lenge siden blitt erstattet av administrasjonsveldet, ”profesjonell ledelse” som det kalles. Med unntak av nevnte Gundersen og en håndfull andre tøffinger, er det likevel sjelden man ser at vitenskapelig ansatte offentlig kritiserer systemet. Det kan jo selvsagt være fordi de fleste synes det er veldig bra at den politisk-administrative eliten har tatt styringen. Men andre mulige forklaringsmodeller fins også.